JONNY ANDVIK`S PERSONAL BLOG

A face can tell you everything

There is a long European tradition behind the art of portrait painting. From the late Middle Ages the genre had an important position increasingly right up to 1890 years and a little longer. 

Portrait painting was in fact a mission in line with the more ancient form of expression sculpture. This was the only methods to depict a person's appearance and preserve the persons features for the future. In the second half of the 1800s the genre got a hard competitor when the photographic technique was evolved to become a profitable method. Only in the higher social classes was portrait painting still valued and used on the Continent, making painters as Anders Zorn, Sorolla and John Singer Sargent famous. Many of the classic studio, where artists had been keen to hold on to tradition, was taken over by the photographers. 

In my portrait painting, I want to give a visual sense of human presence through painterly effects and a good character description. I will give the painting a strong emotional expressions. A picturesque face is not necessarily a face that is photogenic - for me it is picturesque to look behind the facade. It is not a man who shows his true colors at first glance, therefore, it is as a portrait painter a challenge to uncover the facial mysteries.

–

Siri Friis. Detail.

Knut Buen.

Lullaby. Detail.

By the River (self-portrait). Detail.

Primavera. Detail.

Northern Star. 

Northern Star. Detail.

Det ligger en lang europeisk tradisjon bak portrettmaleriet. Alt fra senmiddelalderen hadde det en betydningsfull posisjon og det i økende grad helt fram til 1890 årene og litt lenger.

Portrettmaleriet hadde nemlig en misjon på linje med den enda eldre utrykksformen skulptur. Dette var de eneste metodene for å avbilde en persons utseende på og bevare trekkene for ettertiden. I andre halvdel av 1800-tallet fikk sjangeren en hard konkurrent da fotografi-teknikken utviklet seg til å bli en lønnsom avbildningsmetode – den tok da òg over etterhvert for det maleriske forbildet. Kun innenfor de høyere sosiale lag ble portrettmaleriet fortsatt verdsatt og benyttet. 

På kontinentet foregikk malingen for det meste i de fornemme hjem av drevne sosietetsmalere som Anders Zorn, Sorolla og John Singer Sargent. Mange av de klassiske atelièrene, hvor malerne hadde vært opptatt av å holde på tradisjonen, var overtatt av fotografene. 

I Einar Østveds bok “Telemark i Norsk Malerkunst” fra 1942, kan vi lese innsiktsfulle skildringer om malerkunsten i Telemark over en 150 års periode – fra 1800 til 1950. Innenfor portrettmaleriet i den perioden, er det spesielt Adolph Tidemand, Erik Werenskiold, Halfdan Egedius og Torleiv Stadskleiv som gjør inntrykk, men Christian Skredsvig og Eilif Petersen har også gjort noen fine portretter av Telemarks bygdefolk. Om Erik Werenskiolds maleri av en Telemarksbonde, skriver E. Østvedt: “I en yppelig studie av en “Telemarksbonde” har Werenskiold gitt summen av sin viten om typens eiendommeligheter. I ekte telebunad står han der, trygg og litt tverr, med den svarte hatten godt på plass, over den lukkede, nesten fastlåste fysiognomien. Han er taus, men vennlig, gjestfri, men reservert, alvorstung og allikevel alltid parat til en spøk.”

I mitt portrettmaleri ønsker jeg å gi en synsopplevelse av menneskets tilstedeværelse gjennom maleriske effekter og en god karakterbeskrivelse. Jeg vil gi maleriet et sterkt følelsesuttrykk. Et malerisk ansikt er nødvendigvis ikke et ansikt som er fotogent – for meg betyr det maleriske å se bak fasaden. Det er ikke ett menneske som viser sitt sanne jeg ved første øyekast, derfor er det som portrettmaler en utfordring å få fram ansiktets mysterier.